Hopp til innholdet

Min investeringsstrategi – et usannsynlig ekteskap mellom Taleb og Markowitz

Dette innlegget inneholder interaktive visualiseringer som leses best på datamaskin.

Jeg synes investeringer er morsomt. Mens andre får lyst til å kjøpe ny genser, ny bil, eller nye møbler blir jeg fristet av nye fond eller investeringsmuligheter. Fordelen er at det blir lett å spare, ulempen er at jeg tidvis ender opp med å eie litt for mye forskjellig. For eksempel har jeg i skivene stund 34 forskjellige investeringer, hvorav 17 er forskjellige typer fond –  det er alt for mye.

17 forskjellige fond er mye mer enn hva som er nødvendig for å ha en godt diversifisert portefølje. Når mange av de i tillegg er aktive fond så betaler jeg i sum (nær) aktive honorarer for en eksponering som sikkert er ganske nært indeksen.

Og det ønsker ingen, uansett om du er typen som tror på aktiv eller passiv forvaltning. Er du i førstnevnte kategori frarøver du deg selv muligheten for meravkastning ved at du ender opp med en dyr indekseksponering. Er du i sistnevnte kategori er ikke indekseksponeringen problemet, men at du betaler mer enn nødvendig for den.

Derfor er mitt mål for 2020 å rydde i investeringene mine. Jeg har latt meg inspirert av vektstang-prinsippet til Nassim Taleb, men samtidig ligner ikke strategien min så mye på vektstang-strategien. Blant annet fordi jeg også har tro på den akademiske porteføljeteorien til Markowitz som på mange måter går imot det Nassim Taleb tror på.​​

Et usannsynlig ekteskap mellom Taleb og Markowitz

Et ekteskap mellom disse to er ikke bare usannsynlig fordi Markowitz er 92 år gammel, men han representerer også akademia, som Taleb ikke ønsker å assosieres med (spesielt ikke innenfor økonomi). Markowitz viser til hvordan du kan redusere risikoen ved å spre investeringene dine til du oppnår best mulig forventet avkastning mot risiko. Det vil ofte være en kombinasjon av flere aktivaklasser i en balansert portefølje. 

Her skriver jeg om Markowitz og porteføljeteori.

​​Det Taleb kaller vektstangprinsippet (barbell strategy) bygger på at man skal søke ytterpunktene, og unngå mellomgrunnen. Akkurat som en vektstang med vektskiver på hver ende, og ingen ting i midten. Så i stedet for å optimere porteføljen til en sammensetning som gir best mulig forhold mellom risiko og avkastning, foreslår vektstangprinsippet å ha to porteføljer i hvert sitt ytterpunkt – der den ene har veldig høy risiko i forhold til forventet avkastning, og den andre veldig lav risiko i forhold til forventet avkastning. 

Her er et bilde av en vektstang som porteføljen min skal se ut som:

Foto: Binyamin Mellish - https://www.pexels.com/photo/fitness-power-man-person-17840/ archived on 20 May 2018 at the Wayback Machine, CC0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=69300180

Vektstang-prinsippet gjør seg gjeldende på mange områder, for eksempel å gi familien all oppmerksomhet når du er med de, og jobb all oppmerksomhet når du jobber, men unngå mellomting som å tenke på jobb, eller planlegge jobb når du er sammen med familien. Eller trene hardt av og til, istedet for å trene mye med moderat intensitet. Kort fortalt – søk ytterpunktene.

Innenfor investeringer, som vi fokuserer på her, kan dette bety å være veldig konservativ med en del av porteføljen, og veldig spekulativ med en annen del av porteføljen. Den konservative delen skal begrense nedsiden, mens den spekulative delen gir deg muligheten for ubegrenset oppside ved å søke investeringer med positivt asymmetrisk avkastningspotensiale. Positivt asymmetri (tenk fordelingskurve med tykk hale) vil være tjent med tilfeldige variasjoner, usikkerhet og tid. 

Men selv om jeg har sansen for Taleb, og synes vektstang-prinsippet er en god leveregel, har jeg også god tro på porteføljeteori som rammeverk rundt investeringer. Jeg har jobbet med Markowitz sin porteføljeteori i mange år, og jeg har også erfart hvor vanskelig det er å slå indeks over tid med å plukke enkeltaksjer.

En Markowitz-optimert portefølje kombinerer aktivaklasser til du får et best mulig forhold mellom avkastning og risiko. Så i motsetning til vektstang-strategien som kombinerer to ytterpunkter er denne strategien monomodal. Når det er sagt kan selvfølgelig en Markowitz-portefølje inneholde de samme komponentene som en vekstang-portefølje, men slik jeg ser det ligger forskjellen i prosessen: Markowitz-porteføljen setter sammen en porteføljene på ett sett kriterier (ofte basert på historisk avkastning), mens vekstangprinsippet setter sammen to porteføljer med hver sine kriterier: en trygg for å bevare verdier, og en spekulativ og asymmetrisk som genererer avkastning.

Det største problemet med Markowitz-porteføljen er i følge Taleb at den undervurderer risikoen i porteføljen, siden vi økonomer og akademia definerer risiko som sannsynlige avvik mot forventningen (standardavvik rundt gjennomsnitt). Dette undervurderer sannsynligheten for haleobservasjoner, spesielt de med veldig ødeleggende effekt. For ikke å snakke om at Markowitz (ettersigende) selv ikke følger egne råd, som er moralsk forkastelig i Talebs øyne.

Taleb sine poeng virker fornuftige, men det gjør jammen porteføljeteorien til Markowitz også. porteføljeteorien har også hjulpet investorer i snart 70 år, og dermed bevist seg robust nok til at jeg tror den kommer til å leve videre (Lindy-effekten). Jeg lar derfor Markowitz-teorien definere det konservative ytterpunktet av porteføljen min. Samtidig adopterer jeg Talebs spekulative ytterpunkt hvor jeg søker positive asymmetriske avkastningspotensialer for å beholde muligheten for ubegrenset oppside.

Sånn vil jeg at investeringsvektstangen min  skal se ut:

Illustrasjon av vektstang porteføljenb

Den spekulative enden av vektstangen

Sentralt i vektstangprinsippet er det altså å eksponere seg i ytterpunktene, og å unngå mellomgrunnen. På den spekulative siden av vektstangen plasserer jeg derfor relativt konsentrerte investeringer med positiv asymmetrisk avkastningspotensialer. Som enkeltaksjer, de kan falle 100%, men kan stige mye mer enn 100%. Eller kryptovalua som jeg tror enten blir verdt 0, eller så blir det helt enormt stort. 

Den spekulative siden av vektstangen skal ikke utgjøre mer enn 20% av totalporteføljen, hvorav 10 er ett sektorveddemål. Med den begrensningen kan jeg leve med noen bom-investeringer, samtidig er den stor nok til å kunne gi merkbare positive utslag på grunn av asymmetrien i avkastningspotensialene. Det er denne delen av porteføljen som eventuelt vil hjelpe meg å slå indeks.

Den konservative enden av vektstangen

Den konservative enden av vektstangen inneholder investeringer med lav risiko relativ til forventet avkastning. Her plasserer jeg blant annet cash (bankinskudd) som er viktig å ha sånn at vi ikke trenger selge aksjer i dårlige tider, indeksfond som sørger for at jeg ikke faller for langt fra indeksen på godt og vondt, og folkefinansiering som er risikable men paradoksalt nok har en stabiliserende effekt målt etter den akademiske risikodefinisjonen. Jeg har også noen norske aksjefond her for eksponering i hjemmemarkedet. 

Indeksfond:
Jeg har ikke råd til å sette hele den konservative porteføljen i banken, men jeg er også komfortabel med svingningene og avkastningen i indeksfond (lett å si på all time high?). For meg er det viktig at indeksfond har liten risiko for å gi store avvik mot indeks.

Nordnet Smart 15:
Jeg har også en betydelig del i Nordnets risikoparitet-fond (Smart 15), som tilsvarer risikoen (målt i svingninger) til globale aksjer. I motsetningen til balanserte fond vekter dette aktivaklassene etter hvor mye de bidrar med av risiko ved å belåne aktiva med lav risiko (som statsobligasjoner) sånn at bidraget til svingninger blir jevnere fordelt. Dette fondet er også valutasikret som gjør det til et godt tilskudd i porteføljen min. Les mer om Smart-fondene her eller her

Folkefinansiering:
Jeg ønsker 10%-poeng av allokeringen i folkefinansiering (crowdfunding). Denne investeringsformen har kommet for fullt til Norge, og frister med høye renter. Bare husk at ingen gir deg så høy rente uten risiko! Folkefinansiering er hverken konservativt eller trygt, men basert på den akademiske (Markowitz) definisjonen av risiko vil den ha en stabiliserende effekt på porteføljen. Folkefinansiering mangler dessuten den positivt asymmetriske avkastningspotensialet jeg krever for å gi det plass på andre enden av vektstangen. Når det er sagt mener jeg renten i disse ofte er god nok til at det er verdt det negative asymmetriske avkastningspotensialet, men ikke så bra at jeg lar de utgjøre mer enn 10% av totalporteføljen. 

Hvolken grep må jeg ta for å komme hit?

Først må jeg finne ut hvordan porteføljen ser ut i dag, og med det som utgangspunkt har jeg i Sankey-diagrammet nedenfor visualisert endringene som må gjøres.

Venstresiden representerer dagens portefølje, høyresiden viser målet som er de to ytterpunktene i vektstangen. Mange av fondene jeg eier passer allerede inn i den nye strategien min, så de flyter rett inn i vektstang-kategoriene på høyresiden.

Andre ting jeg eier passer ikke lengre inn i den nye strategien min. De må jeg bytte til noe som passer. Endringene fremkommer av de midterste boksene:

Panel

Diagrammet viser at jeg burde selge flere globale fond og kjøpe mer KLP Aksje Verden Indeks, bandt annet KLP AksjeGlobal IVA som er et valutasikret indeksfond. Siden målet uansett er å ha 30% av porteføljen i Nordnet Smart 15, som er valutasikret, lar jeg smartfondet ta hånd om den valutasikrede delen av porteføljen og ønsker derfor ikke ytterligere valutasikrede produkter.

Ved å selge obligasjonsfond og faktorfond kan jeg øke andelen i Nordnet Smart 15. Det er fornuftig for meg siden Smart 15 uansett har eksponering i både obligasjoner og faktorer. Jeg må også flytte litt kontanter til folkefinansiering.

​På den spekulative siden burde jeg bytte fra Allianz Global AI -fondet til den mer spisset Ark Innovation ETF’en, jeg må bare huske å gjøre det før nyttår. Jeg burde også selge litt aksjer fra min gamle arbeidsgiver, Veidekke, men har fortsatt bindingstid på disse. 

Avsluttende ord

Når jeg får gjort disse endringene vil jeg sitte igjen med en mer robust portefølje. Som bonus blir investeringskontoene mine litt mer ryddig også, samt at vekstang-strategien gjør det tydelig hvilken rolle de forskjellige investeringene har. Jeg vet at det ene ytterpunktet er spekulativt, mens det andre er konservativt.  

Jeg vil anbefale alle å rydde litt i porteføljen fra tid til annen, om det så bare er for å rebalansere og oppretholde risikoen du ønsker, og husk:

«My asset allocation and outside bets make sense only for me, just like your portfolio ought to make sense only for you. There is no such thing as a one-size-sits-all portfolio, because we all have different time horizons, risk factors, wants and needs and emotional triggers.»

​- Josh Brown – the reformed broker

Stikkord:

Legg inn en kommentar